Mørket

Depresjon, den følger etter deg. Den gnager på hver minste ting, godt eller vondt. I starten prøver du å ignorerer den, sier til deg selv at dette bare er en dårlig dag. Som alle andre dårlige dager. Du sitter fast i den samme dårlige dagen om igjen og om igjen. Den har et grep over deg. Men du prøver å leve som du gjorde før. Den sosiale masken du trer på deg for at andre ikke skal merke noe. For du vil at de skal se at det ikke er noe galt med deg, men egentlig vil du ikke selv innse at det er noe som feiler deg. Du vil være normal, slik alle andre er. Men problemet forsvinner ikke. Den ligger over deg som en mørk sky og hjemsøker deg. Den er med på alle valgene du tar og velger også noen ganger for deg. Du er ikke lenger den du var, du er en skuespiller som later som hun er deg. Du skyver vekk folkene rundt deg. Spesielt de som er glad i deg, de som bare vil hjelpe og de som elsker deg. Og det du pleide å like eller glede deg over, det er nå ikke verdt noe. Det er bare vondt det å. tilmed de enkleste oppgavene blir vanskelige. Skole, jobb. Bare oppvask krever for mye fra deg. Du starter å miste motivasjon til å gjøre noe, fullføre noe. Det er ingen ting som gjør deg glad lengre. Hvorfor skal du fortsette da? Alt dette får deg til å føle deg enda verre. Og du er nå fanget i en ond sikkel. Du svømmer i et endeløst hav. Forfulgt av mørket. Alt går sakte. Dagene er lang, og du lurer på hvorfor du sto opp? Hvorfor trodde du denne dagen var annerledes? Hvorfor forsøkte du? Alt er bare tungt, det er tungt å bære på og du føler du aldri kan bli glad igjen. Du fortsetter å holde deg inne i ditt eget lille hull av mørket. Ingen kommer innpå deg og du fortsetter å ødelegge forholdet du har til en som er glad i deg, elsker deg. Men det klarer ikke du se. Det er en del av deg som vil gjøre det rette og jobbe for det. Men før du kommer så langt har du innsett at det ikke vil hjelpe. Det er ingen løsning. Du kan sitte på avstand å se at vennene dine stor koser seg. Du blir misunnelig egentlig. Hvorfor kan ikke du å det. Du skylder på de å, når det er du som sliter. Du vil ikke ødelegge noe mer, så du velger å stenge deg enda mer inne. Det er bare deg og din mørke sky. Det blir vanskeligere. Det er ingen ting som holder deg på jorden. Det er bare en ting som trekker deg ned. Mørket er det eneste du har og den gjør alt verre. Du føler deg ubrukelig, ikke verdt noe. Du ligger der bare og syns synd på deg selv. Når du ikke forstår hvorfor du ikke kan være glad som alle andre. Det er nå du forstår at du ikke vil fortsette sånn som dette. Og det er to ting som kan skje. Du kan innse at du har et problem og velger å finne hjelp. Eller du forsøker å ta ditt eget liv.


bilde er av meg, tatt med selvutløser.
 

Dette er en tekst jeg skrev til en skole oppgave. Ikke ta meg feil, jeg har problemer jeg må fikse som alle andre. Men jeg har ikke depresjon. Jeg har derimot vært ganske nære ifølge fastlegen min. en mørk periode med problemer hjemme, skolen ble mindre viktig og jeg mistet all motivasjon. Men så heldig som jeg er har jeg en super god kjæreste som får meg på rett spor igjen. Alle har vel hatt en litt mørk eller litt for stor mørk periode i livet sitt. Jeg har hatt de vanlige, vil jeg vel si. Mean Girls på skolen og dårlig selvtillit. Men når du blir eldre kan du se tilbake på det som var store problemer da ikke er på langt nær så store som de ville vært i dag. Sånn er det i hvert fall for meg.

Jeg har ikke blogget på en god stund og der må jeg si unnskyld til meg selv. Jeg husker jeg elsket å blogge. Fortelle om dagen min. kanskje gi noen tips her og der. Åå det var så gøy og jeg savner det. På bloggen kunne jeg virkelig få noe ut av dagen. Det fikk meg opp av sengen og fikk dagen til å bli mye mer spenneden fordi jeg fant meg selv i en situasjon der jeg gjorde noe jeg likte som jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort om jeg ikke skulle skrive og dele om det senere. Det er rart med det egentlig. Men jeg er vanligvis utrolig lat. Vil ikke stå opp og orker ikke gjøre så mye ut av dagen. Men når jeg blogget sto jeg opp tidlig bare for å få mest mulig gjort. I dag hadde jeg en slik følelse om at dette var en god dag å få ting gjort på. Det midte meg på tiden hvor jeg blogget. Så her er jeg da. Jeg bor/ vet ikke helt (haha) hos kjæresten min og faren hans for tiden. Sto opp veldig sendt som vanlig, gikk turen med den lille søte hunden til typen og etter det hjulpet til med et byggeprosjekt. Tatt oppvasken, laget mat til den travle typen, vasket, tørket, hengt opp og brettet en del klær. Og nå har jeg fått dusjet. Så hvorfor ikke sette seg ned å skrive litt? Jo så klart. Jeg er i hvert fall oppe på beina igjen. Så jeg håper at det fortsatt er noen der ute som syns det er like gøy å lese det jeg skrier som jeg syns det er gøy å skrive det :)

skriv gjerne ned din mening om teksten, noe du liker med den eller er det noe du kunne tenke deg jeg endret på?

4 kommentarer

Ida Nesby

25.02.2016 kl.23:35

For en fin tekst - ble veldig rørt av å lese den!

Trine Haugland

26.02.2016 kl.00:58

Ida Nesby: åå så utrolig snilt. betyr veldig mye :)

Mia

26.02.2016 kl.01:59

kjempe pent skrevet!

du er kjempe flink!

Trine Haugland

26.02.2016 kl.01:59

Mia: tusen takk, det betyr mye :)

Skriv en ny kommentar

legg meg til som venn

Hei! Jeg heter Trine Haugland, er 16 år og bor i Sandefjord. Har hatt denne bloggen i noen år nå, og liker best å blogge om hverdagen min, innkjøpene, tankene mine, antrekk, videoer og produktanbefalinger. Håper du liker bloggen min, klem ♥l



trineh@sfjbb.net




gratisdesign av Tonjemt
hits